Å LYTTE er trylleformularet


En kvinne som jobber som "frivillig" på et amerikansk sykehus beskjed

av noen sykepleiere at hun kunne gå å snakke med en eldre pasient.

"Vi har fortalte henne at hun ikke er så veldig syk, og at hun kan bli bedre

hvis hun tar medisinene sine. Men hun sitter bare på rommet sitt hele dagen

og gjentar "jeg vil bare dø, jeg vil bar dø".

Den frivillige oppsøkte den eldre kvinnen, og fant henne ganske riktig

sittende alene mens hun gang på gan visket "jeg vil dø".

"Jasså, så du vil bare dø ?", spurte den frivillige empatisk.

Overrasket avbrøt den eldre kvinnen viskingen og virket lettet.

Hun begynte å snakke om at ingen forsto hvor forferdelig hun følte seg.

Den frivillige fortsatte og gi tilbakemelding på kvinnens følelser, og det

tok ikke lang tid før det oppsto en slik varme i samtalen at de satt med

armene rundt hverandre.

Senere samme dag spurte sykepleierene den frivillige om trylleformularet

hennes :" Den eldre kvinnen hadde begynt å spise og å ta medisinene sine,

og var i åpenbart bedre humør".

Selvom sykepleierne hadde gjort så godt de kunne når det gjaldt å gi henne

råd og trøst, var det ikke før i samhandlingen med den frivillige at kvinnen

fikk det hun virkelig hadde behov for " kontakt med et annet menneske som

virkelig hørte hennes dype fortvilelse".

Det finnes ingen ufeilbarlige retningslinjer for når vi skal gjengi det vi hører,

men som en tommelfingerregel kan vi gå ut fra folk som uttrykker svært

voldsomme, følelsesmessige budskap vil sette pris på om vi gir dem en

tilbakemelding som viser at vi har hørt hva de sier.

Når vi selv snakker, kan vi også gjøre det lettere for andre dersom vi tydelig

gir inntrykk for om vi ønsker tilbakemelding på det vi sier eller ikke.


Hentet fra boken "Ikkevoldskommunikasjon" av Marshall B. Rosenberg




Kategorier / Tema