Fra NORRØN til KRISTEN feiring av JóL

December 21, 2018

 

Jól / jul er et fellesnordisk navn på den store hedenske festen som

ble feiret omkring vintersolverv. Norden er det eneste området der 
det gamle hedenske navnet på solvervsfesten overlevde innføringen 
av kristendommen.


Vi kjenner ikke opprinnelsen til ordet jul (gammelnorsk jol), men språk-
forskere har vist at nordgermanerne i førkristen tid hadde en festperiode
med dette navnet i midtvintersmånedene desember-januar.

Ordet jul forekommer også i andre germanske språk. Julemåned het på
angelsaksisk gèola, på gammelengelsk (ifølge den engelske kirkelærde
Beda ca år 700) guili og på norrønt ýlir. Festen skulle, etter de norrøne
kilder, holdes for et godt år, og man skulle drikke juleøl til gudenes minne.
Etter innføringen av kristendommen i Norden ble julen en fest til minne
om Kristi fødsel.

 

De gamle historiene forteller at det var viktig å være på godtfot med natur-

vettene. Derfor var det viktig å rydde og gjør rent i huset før feiringen av

vintersolverv startet. For var det ikke rent og ryddig, kom vettene og

skitnet til og gjorde det vanskelig for dem som bodde i huset i året som

kom. I dag kalles denne feiringen for juleblot.


Julens opprinnelse

Opprinnelsen til julefeiringen i Norden er forskerne uenige om. Noen
har holdt julen for en fest til ære for solens gjenkomst, andre har tolket
den første julefeiringen som en fruktbarhetsfest da en rekke kultiske
handlinger med vegetasjonssymboler spiller en stor rolle i de gamle
skikkene. Å pynte med grønt som einer- og grankvister inne til jul var
vanlig fra gammelt av, og dette har blitt tolket som vekstsymboler som
fremmet trivsel og fruktbarhet.

 

”Haraldskvadet”
Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i en slik hedensk
julefest er ”Haraldskvadet” etter hirdskalden Torbjørn Hornklove
(omkring år 900). Her står det i strofe seks: ”Ute [på havet] vil han [kongen]
drikke jul.. og ta opp Freys lek”. Hva som menes med Freys lek vet man
ikke, men uttrykket ”drikke jul”er synonymt med å feire jul, og skal ha vært
et seremonielt drikkeoffer til de gamle gudene.


Det er ikke mye vi vet om hva slags midtvintersfest og jól  det var i Norge
før kristendommen ble innført, men visse hovedtrekk er likevel kjent.
Noen mener at den begynte 13. januar med en feiring i hjemmet som strakk
seg over flere dager. Deretter  fortsatte den med kultiske handlinger som
ofring av dyr, såkalt bloting. Et viktig innslag var også øldrikking til
gudenes ære for å fremme årsvekst og fred.

 

Andre mener at vintersolverv ble feiret fra 21. desember til den 12. januar.

For i den gamle kalenderen snudde solen 12. januar. I norrøn juletid var det

mange som feiret jólablot den 11.januar (noe vi i Tilbake til Urkraften gjør

hvert år). Det viktigste med jólafeiringen var uansett at solen snur - at vi går

mot lysere tider.

 

Oskoreia kommer

I norrøn mytologi er det viktig å gjøre ting i riktig rekkefølge. 9. desember

skal ølet brygges. Gjøres ikke det, kommer Oskoreia.

Oskoreia er et følge med urolige døde sjeler, som gjør livet vanskelig for de levende. Mjød er en drikk som forener det mørke og det lyse, det maskuline

og det feminine. Det viktigste var og er likevel å feire dette sammen med

familie og venner. Når vi viser takknemlighet skapes det en bekreftelse på

begge sider.

 

Viktig med mjød

Det har alltid vært viktig å ofre mat og mjød til de døde på denne tiden av året. Alveblotet ble ledet av husfruen på gården. Ofringen var tilknyttet grav-

haugene, og folk hadde med seg mat og mjød til de døde.

Slik var det helt frem til Olav Trygvasons tid. Folk mente de døde fortsatte å

leve «på den andre siden», og det var derfor viktig å ære de døde på denne

måten.

Det var viktig å invitere gjester til Joleblot. Det skulle være rikelige mengder

mjød, og gjestene hadde ofte med seg mat, slik at det ble et lite spleiselag. Svinekjøtt var også en viktig del av feiringen.

Svinekjøtt er en norsk og nordisk tradisjon. Og de grisene som ble spist under blotet var ofte fôret opp på gode råvarer. Det er en historie om at noen fôret

grisene sine med bare eikenøtter for at kjøttet skulle bli så bra som mulig.

Det ble også dekket en ekstra bordsetning til de døde etter at folk var ferdige

med å spise under de store festene. Og folk sov heller ikke i sine egne senger,

men la seg på halm på låven i stedet.


Noen forskere mener at festen hadde mange trekk som minner om forfedre-
dyrking, og at man holdt den for de døde som på vinterens mørkeste tid
vendte tilbake til sine gamle bosteder. Derfor har man helt opp til vår tid
bevart skikken med å la lys brenne julaften og la mat stå fremme. Sengene
lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og selv lå man på gulvet
natten mellom julaften og juledagen.


Den eldste norske julefeiringen blir også tolket som en avslutning på en fest-
periode med slakting og brygging. Julen ble en fest der symbolske
handlinger, som å ligge i halm julenatten og å sette opp julenek, skulle øke
mulighetene for gode avlinger i det kommende året. En del av skikkene fra
denne gamle festen har levd videre med delvis nytt innhold innenfor rammen
av den kristne julefeiringen, som for eksempel den rituelle øld