Kunsten å gjøre andre Store




Stort sett alle mennesker har på livets vei vært i situasjoner hvor de har møtt på noen som har vist sann medmenneskelighet i et møte i empati, velmente ord og godhet. Eller en god hjelper som virkelig ønsker en alt godt i livet. Følelsen av at noen har troen på deg når man er i prosesser hvor man ikke har det selv.

Mennesker som løfter og motiverer en og bidrar til at man finner mer styrke når man ønsker vekst i livet.

Mennesker som er trygge på seg selv har ikke noe problem med å løfte andre opp eller glede seg over en annens fremgang og lykke. Men et menneske som lever i frykt, frykt for ikke bli sett eller elsket nok vil ha de problemer med å se andre menneskers fremskritt. Noen mennesker takler rett og slett ikke å se noen kom seg opp og frem i livet og forsøker da heller å trekke det ned. Visdoms ordene "Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg" burde vært den største selvfølge å leve etter for oss alle. Eva Dønnestad har skrevet noen kloke ord om dette i

"Kunsten å gjøre andre store" som vi deler videre.

KUNSTEN Å GJØRE ANDRE STORE

Vi ser en liten flik av et menneskeliv.

Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene,

plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe mer.

Enn det de sier.

Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du

å forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser

opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over

styrken de bærer.

Om vi lar andres lys skinne, kan det falle lys inn i de mørke

krokene våre.

Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel.

Hvor ble det av den kunsten?

Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte som

en blikk kan kjøre et menneske ned i kne.

Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste

i vår neste?

Tenk på alle anledninger der munnen er lukket, rausheten

er sendt på dør og forbeholdet kveler den storheten vi kunne

vært med å forstørre i andre? Som ville gjort dem glade.

Gitt dem styrke.

Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om hverandre?

Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant og støvet begynte

å glitre. Til de orket å dele gledene innenfor sorgen og sorgene

innenfor gleden.

Det er hvert enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem

vi lar den andre få være sammen med oss.

Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg

undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større

deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme

fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet.

Den som av og til gjør det umulige mulig. Vi snakker mye

om å tåle andres smerte, vi må kanskje også begynne å

tåle andres glede og til og med dele den.

Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved

å gjøre andre små?

Er det menneskets storhet vi er redde for?

Den som leter etter feil hos andre,

finner feil. For mennesker er feilbarlige. Det som leter

etter noe godt, kan finne noe som utvider hjertet, gjør

rommet lettere å puste i og dagen lettere å stige inn i.

Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små,

vi er bare så redde for å forsvinne selv. Om vi lar andre få

komme fram som den de ønsker å være, begynner de å

dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele.

For det er sårbart å gi.

Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg har

funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle slutte

å ha så mange meninger om hverandre og heller søke

mening sammen?

Vi er ofte flere ting på samme tid. ”Jeg gir deg ikke de mest

smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet mitt om

du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.”

Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk bak

seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert seg

inn i sjelen min.

Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade og

triste. Noen gangerfyller sorgen eller frykten nesten hele

kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur eller

kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss som vi

ikke har oppdaget selv. Det ligner et under.

Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss

over storheten i hverandre. Vi møtes der.


Eva Dønnestad

Kategorier / Tema