Fra NORRØN til KRISTEN feiring av JóL

Jól / jul er et fellesnordisk navn på den store hedenske festen som

ble feiret omkring vintersolverv. Norden er det eneste området der det gamle hedenske navnet på solvervsfesten overlevde innføringen av kristendommen.

Vi kjenner ikke opprinnelsen til ordet jul (gammelnorsk jol), men språk- forskere har vist at nordgermanerne i førkristen tid hadde en festperiode med dette navnet i midtvintersmånedene desember-januar.

Ordet jul forekommer også i andre germanske språk. Julemåned het på angelsaksisk gèola, på gammelengelsk (ifølge den engelske kirkelærde Beda ca år 700) guili og på norrønt ýlir. Festen skulle, etter de norrøne kilder, holdes for et godt år, og man skulle drikke juleøl til gudenes minne. Etter innføringen av kristendommen i Norden ble julen en fest til minne om Kristi fødsel.

De gamle historiene forteller at det var viktig å være på godtfot med natur-

vettene. Derfor var det viktig å rydde og gjør rent i huset før feiringen av

vintersolverv startet. For var det ikke rent og ryddig, kom vettene og

skitnet til og gjorde det vanskelig for dem som bodde i huset i året som

kom. I dag kalles denne feiringen for juleblot.

Julens opprinnelse

Opprinnelsen til julefeiringen i Norden er forskerne uenige om. Noen har holdt julen for en fest til ære for solens gjenkomst, andre har tolket den første julefeiringen som en fruktbarhetsfest da en rekke kultiske handlinger med vegetasjonssymboler spiller en stor rolle i de gamle skikkene. Å pynte med grønt som einer- og grankvister inne til jul var vanlig fra gammelt av, og dette har blitt tolket som vekstsymboler som fremmet trivsel og fruktbarhet.

”Haraldskvadet” Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i en slik hedensk julefest er ”Haraldskvadet” etter hirdskalden Torbjørn Hornklove (omkring år 900). Her står det i strofe seks: ”Ute [på havet] vil han [kongen] drikke jul.. og ta opp Freys lek”. Hva som menes med Freys lek vet man ikke, men uttrykket ”drikke jul”er synonymt med å feire jul, og skal ha vært et seremonielt drikkeoffer til de gamle gudene.

Det er ikke mye vi vet om hva slags midtvintersfest og jól det var i Norge før kristendommen ble innført, men visse hovedtrekk er likevel kjent. Noen mener at den begynte 13. januar med en feiring i hjemmet som strakk seg over flere dager. Deretter fortsatte den med kultiske handlinger som ofring av dyr, såkalt bloting. Et viktig innslag var også øldrikking til gudenes ære for å fremme årsvekst og fred.

Andre mener at vintersolverv ble feiret fra 21. desember til den 12. januar.

For i den gamle kalenderen snudde solen 12. januar. I norrøn juletid var det

mange som feiret jólablot den 11.januar (noe vi i Tilbake til Urkraften gjør

hvert år). Det viktigste med jólafeiringen var uansett at solen snur - at vi går

mot lysere tider.

Oskoreia kommer

I norrøn mytologi er det viktig å gjøre ting i riktig rekkefølge. 9. desember

skal ølet brygges. Gjøres ikke det, kommer Oskoreia.

Oskoreia er et følge med urolige døde sjeler, som gjør livet vanskelig for de levende. Mjød er en drikk som forener det mørke og det lyse, det maskuline

og det feminine. Det viktigste var og er likevel å feire dette sammen med

familie og venner. Når vi viser takknemlighet skapes det en bekreftelse på

begge sider.

Viktig med mjød

Det har alltid vært viktig å ofre mat og mjød til de døde på denne tiden av året. Alveblotet ble ledet av husfruen på gården. Ofringen var tilknyttet grav-

haugene, og folk hadde med seg mat og mjød til de døde.

Slik var det helt frem til Olav Trygvasons tid. Folk mente de døde fortsatte å

leve «på den andre siden», og det var derfor viktig å ære de døde på denne

måten.

Det var viktig å invitere gjester til Joleblot. Det skulle være rikelige mengder

mjød, og gjestene hadde ofte med seg mat, slik at det ble et lite spleiselag. Svinekjøtt var også en viktig del av feiringen.

Svinekjøtt er en norsk og nordisk tradisjon. Og de grisene som ble spist under blotet var ofte fôret opp på gode råvarer. Det er en historie om at noen fôret

grisene sine med bare eikenøtter for at kjøttet skulle bli så bra som mulig.

Det ble også dekket en ekstra bordsetning til de døde etter at folk var ferdige

med å spise under de store festene. Og folk sov heller ikke i sine egne senger,

men la seg på halm på låven i stedet.

Noen forskere mener at festen hadde mange trekk som minner om forfedre- dyrking, og at man holdt den for de døde som på vinterens mørkeste tid vendte tilbake til sine gamle bosteder. Derfor har man helt opp til vår tid bevart skikken med å la lys brenne julaften og la mat stå fremme. Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og selv lå man på gulvet natten mellom julaften og juledagen.

Den eldste norske julefeiringen blir også tolket som en avslutning på en fest- periode med slakting og brygging. Julen ble en fest der symbolske handlinger, som å ligge i halm julenatten og å sette opp julenek, skulle øke mulighetene for gode avlinger i det kommende året. En del av skikkene fra denne gamle festen har levd videre med delvis nytt innhold innenfor rammen av den kristne julefeiringen, som for eksempel den rituelle øldrikkingen. Etter innføringen av kristendommen var det riktignok ikke lenger Odin og Tor man drakk for, men for Kristus og jomfru Maria.

Kornet

Kornet var også viktig i norrøn tid. Det er noe som er plukket opp videre i vår

tid. Juleneket er en del av det. Den første kornhøsten var viktig. Da skulle

kornet signes i Frøyas navn. Så ble det bakt et spesielt brød som ikke ble

spist, men ble pakket inn etter blotet, for så å bli ofret til våren.

Overnaturlige vesener Julen var den tid da de overnaturlige vesener på grunn av mørket hadde friere spillerom enn ellers. Da søkte de døde tilbake til sine hjem på Jorden, og man måtte verge seg mot det ridende følget som farer gjennom luften og kalles åsgårdsrei, oskorei eller julerei ved å male tjærekors over døren og på øltønner. En av de underjordiske som var på ferde i julen varnissen

(fjøsnissen).

Å gå julebukk

Enkelte forskere har ment at julebukken også er et uttrykk for en fruktbarhets- kult, en bukk som opprinnelig ble slaktet til jul for godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen kledd i en lodden fell og gjerne utstyrt med bukkemaske.

I dag har tradisjonen med «å gå julebukk» utviklet seg til en lek for barn

som kler seg ut i romjula, på nyttårsaften, går fra dør til dør, synger

julesanger og får godteri og julekaker som belønning. Skikken var tidligere

utbredt i hele Norden og Baltikum, men er nå i hovedsak bare levende i

Norge.

En kristen høytid Julen er den yngste av kirkens store fester. Den ble til på 300-tallet i Roma der de kristne begynte å feire Jesu fødselsdag den 25. desember de første tiårene etter at kristendommen ble innført som religion i Romerriket. Dette er første gang nevnt i et dokument fra 336. De fleste kirkehistorikere regner med at den første gangen man feiret kristmesse, må ha vært en gang i løpet av de første to-tre tiårene av det fjerde århundret. Denne festen hadde ingen forankring i jødiske høytider, slik som påske og pinse.

Før den 25. desember ble gjort til Jesu fødselsdag, feiret romerne denne dagen for sine solguder, blant dem den gamle guden Mithras ”solens følges venn”, Sol Invictus.

Flere hundre år etter at kirken i Romerriket etablerte den kristne jule- feiringen, fortsatte folk i Norden å feire sin midtvintersfest i begynnelsen av januar med gjestebud, bloting og rituell øldrikking til gudenes og for- fedrenes ære.

Kristningen av julefeiringen skjedde først og fremst gjennom de nye lovene som fulgte etter rikssamlingen og kirkens vekst i middelalderen. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med at den kristne høytiden ble feiret over hele Europa. Juletida ble regnet fra julaften 24. desember eller første juledag og til 6. januar eller 13. januar.

Etter reformasjonen ble julefesten i all hovedsak værende som før, og ut fra de sparsommelige kildene og den senere tradisjonen, kan man se at ikke noe avgjørende nytt kom inn i julefeiringen før i siste halvdel av 1800-tallet. I løpet av denne tiden var julefeiringen imidlertid blitt utvidet og forsterket med en rekke folkelige skikker og festinnslag som gjorde den til vår største årshøytid.

Nyere juleskikker

Flere av de mest populære juleskikkene er av forholdsvis sen dato, for eksempel juletreet. Julenissen dukker først opp på 1800-tallet. I Norge har julenissen blitt blandet sammen med nissen (fjøsnissen) i folks bevissthet.

...og hvis du skulle lure...vi feirer julen den 21 (vintersolsnu) som den viktigste dagen, den 24 for barna, 31.desember sammen med familien og den 11.januar (jolablot) for oss selv. Disse dagene skal vi ha masse godt både på tallerkner og i glass....vi deller også alltid på ekstra for forfedrene (viktig at de innviteres inn) - tradisjonen tro.

#Sjamanisme #Jul